Rollemodeller som forandrer liv – idrettens viktigste kapital
Men, overlever idretten på idealisme og dugnadsromanse, mens rollemodellene utnyttes?
Alarmen har gått: Statsministeren advarer om at krig kan ramme Norge. Andre Ringdal, sjef for Sjøforsvarets idretts- og treningssenter sier ungdom er i for dårlig form til å forsvare landet, der en av fire soldater ikke klarer NATO kravet om å løpe 3000m på under 15min. Hver andre ungdom slutter med idrett før fylte 18 år. Landslagssjef i fotball, Ståle Solbakken, advarer om systemsvikt i barne- og ungdomsidretten. Professor og hjertespesialist Stein Ørn roper varsku og «KODE RØD» for folkehelsen i TV2's dokumentar Pappatreneren episode 5. Likevel blir ansvaret for å holde barn og unge i aktivitet overlatt til frivilligheten der vi snylter på tenåringene og rollemodellene som under frivillig tvang blir sterke, økonomiske samfunnsbyggere i stedet for å ta sin første jobb. De vil gi tilbake der de selv fikk muligheten, men til hvilken pris?
Når idrettens samfunnsverdi diskuteres, vektlegges ofte fysisk aktivitet, folkehelse og fritidstilbud. Tallene understøtter betydningen: En rapport fra Bufdir anslår en samfunnsgevinst på 1,5 milliarder kroner dersom 7000 flere barn fra lavinntektsfamilier deltar i organiserte fritidsaktiviteter. Vista Analyse har på sin side beregnet at hver krone investert i idrettsanlegg gir tre kroner tilbake i form av bedre helse og økt arbeidsdeltakelse. Men idrettens kanskje viktigste funksjon omtales sjeldnere: utviklingen av rollemodeller som skaper varige positive ringvirkninger for samfunnet både mentalt og fysisk langt utover banen. I lokalsamfunn med begrensede ressurser kan én rollemodell være forskjellen mellom tilhørighet og utenforskap, mellom mestring og frafall.
Ulriken Eagles i Bergen, som flere andre basketballklubber og idrettslag i hele Norge, illustrerer dette på en måte som bør få nasjonal oppmerksomhet i krisen vi står i. Allerede i 15-årsalderen er klubbens spillere ikke bare aktive utøvere på høyt nivå – inkludert Norgesmestre, BLNO spillere og landslagsdebutanter både på junior og seniorlag – men også trenere og mentorer for barn helt ned i 7-årsalderen. Mentorordningen er systematisk forankret i klubbens struktur og skaper en kultur der ansvar, fellesskap og langsiktig utvikling går hånd i hånd.
Modellen er enkel, men kraftfull: To voksne koordinatorer planlegger og gjennomfører sesongen i samarbeid med to tenåringer som fungerer som trenere og rollemodeller. Sammen ivaretar de rundt 14 syvåringer. Det gir trygghet for foreldre, kontinuitet for barna og eierskap for ungdommene. Erfaringene viser at de fleste blir værende i klubben frem til 19-årsalderen – i en livsfase der frafallet ellers er stort, både i idrett og skole.
For mange stopper ikke reisen der. Flere går videre til college i USA med fullfinansiert utdanning, før de returnerer til Bergen med bachelorgrad, samfunnsansvar og et sterkt ønske om å gi tilbake til klubben som trenere, ledere, styremedlemmer og arrangører – blant annet i Hansacup i Bergen, som årlig samler over 3000 barn og unge nasjonalt og internasjonalt. Dermed forsterkes verdikjeden: De som en gang var barn på et 7-årslag, blir rollemodeller for neste generasjon.
Samtidig som idretten tar dette samfunnsansvaret og tenåringene blir benyttet som uvurderlige samfunnsbyggere, frarøves de muligheten til å ta sin første jobb på f eks REMA1000, tjene penger til eget forbruk og ha fri til å sosialisere seg med jevnaldrene på bekostning av å ofre seg for lokalmiljøet der en selv fikk muligheter. Hverdagen er fylt med skole, lekser, treneransvar og aller viktigst rollemodell for de yngre som følger deg hvert steg du tar, både som skoleelev, elitespiller og landslagsspiller, i hverdag og helg, på trening, i skole og landslagssamling. Grunnet manglende sponsorinntekter tildeles ikke fullt profiltøy og grunnet alder blir kollektivtransport alternativt fremkomstmiddel med de tidsbegrensninger som følger og sjelden lar seg kombinere med toppidrettsskjema og ansvaret de har for de yngre.
I dagens materielle og individualiserte samfunn blir ungdom målt på inntekt i stedet for en verdsetting av sosialkapitalen de tilfører lokalsamfunnet. Hvor langt skal strikken strekkes før en tenåring heller tenker på egne behov, egen CV og fremtidig inntjening, i stedet for å ofre seg for fellesskapet uten takk, uten forståelse, uten hensyn, uten hjelp, uten finansiering og fullstendig uten offentlig verdsettelse og ansvarlighet for særdeles raus samfunnsinvestering i ung alder? Idretten er kraftig nedprioritert på statsbudsjettet relatert til dens betydelige verdiskaping for barn og unge. I tillegg snylter vi på tenåringene og lar dem bære byrden, fordi de har så stor påvirkning på barna, spesielt digital forståelse der vi voksne ikke følger med.
Denne typen sosial mobilitet i Ulriken Eagles er ikke tilfeldig. I 55 år har de gjennom et bredt frivillig engasjement, i en kommunal idrettshall uten nasjonal godkjent kamparena og svært begrenset publikumskapasitet – Landåshallen – oppfostret og utviklet velutdannede, idrettsaktive og friske unge rollemodeller. Skolen er klubbens viktigste rekrutteringsarena, blant annet gjennom SFO-basket med Ingvild og Durell Sanford samt Arild Hovlands LIM-prosjekt (Lekser–Idrett–Mat) på Slettebakken et steinkast unna.
LIM-prosjektet viser hvordan idrett kan brukes strategisk for å redusere utenforskap. Barna introduseres for opptil 15 ulike idretter. Evalueringer viser økt deltakelse i fysisk aktivitet: Barn uten tidligere idrettserfaring begynner med minst én idrett, mens barn som allerede var aktive, ofte utvider til to. Særlig øker jentenes deltakelse. Samtidig bygges en «garderobekultur» preget av vennskap, trygghet og samarbeid – også faglig. Erfaringer viser at elever hjelper hverandre med lekser fordi de samhandler på tvers av skole og idrett.
I lavinntektsområder som Landås og Slettebakken i Bergen, med lang erfaring med sosiale utfordringer og stor etnisk variasjon, har idretten fungert som en samlende kraft. Idrettslagene samarbeider tett med nærmiljøskoler, frivilligsentraler, innvandrerorganisasjoner, kirke og eldresenter. Sammen bidrar de også til utvikling av lokal infrastruktur i samarbeid med det offentlige. Dette er helhetlig samfunnsutvikling i praksis. Arild Hovland ble tildelt Kongens Fortjenestemedalje i november 2024, men uten nasjonal innføring av LIM-prosjektet som kunne gitt alle barn i Norge det STRAKSTILTAKET både Folkehelse, Forsvaret og Frivilligheten roper VARSKU om. LIM-prosjektet blomstrer i Bergen med gjesteopptredener av super rollemodeller fra idretten takket være privat engasjement og finansiering. Er det slik det skal være i et velferdssamfunn, at bare noen får muligheter til god helse? For idrett er helse.
Når hver 15-åring tar ansvar for et yngre lag, eller på annen måte blir forbilder slik Mudassar Mehmood har skapt i Mortensrud Fellesskap i Oslo, kan man med rimelighet anslå at rundt 14 barn får et tryggere oppvekstmiljø, sterkere tilhørighet og reelle fremtidsmuligheter. Alternativet i utsatte områder kan være tidlig utenforskap, skolefrafall og i verste fall kriminalitet. I dette perspektivet er rollemodeller i idretten ikke først og fremst trenere – de er samfunnsbyggere. Det samme gjelder ungdom fra Kulturhjerte på Lillehammer, Den gode landsby i Haugerud og Trosterud i Oslo, basketballfamilien i Norge og mange flere.
Denne innsatsen bør ikke reduseres til idealisme eller dugnadsromantikk. Den representerer en dokumenterbar samfunnsinvestering med høy avkastning. Skal idretten fortsatt fungere som en motor for sosial mobilitet, må rollemodellene og forbildene løftes frem og understøttes – gjennom forutsigbare rammer, finansiering og politisk prioritering.
Professor i Biomedisin, overlege og hjertespesialist, Stein Ørn, påpeker pubertetens dominerende betydning for resten av livet i forhold til fysiske egenskaper. I medisinen er det utviklet kunnskap og tiltak som forebygger og behandler sykdommer som tidligere førte til høy dødelighet i voksen alder. Dette har bidratt til økt levealder og bedre folkehelse. Men dersom man skal holde seg frisk må kroppen også fungere fysisk. Mangel på fysisk kapasitet i en vanlig populasjon har store konsekvenser for muligheten til å ta vare på seg selv og andre. Fysisk aktivitet hos barn og ungdom frem til puberteten vil dominere kroppens fremtidige muligheter til å håndtere alle former for belastning, både når man er frisk eller syk. Denne bevisstheten må spres i hele samfunnet hvis vi skal klare å ta vare på fremtiden vår i følge Ørn.
Idrett kan forandre liv.
Neste generasjons idrettsmodell må derfor starte i skolen
Vi må tørre å tenke nytt og investere i framtidsrettede løsninger som gir alle barn og unge muligheter. I kronikken «Neste generasjons idrettsmodell starter i klasserommet» foreslår professor Øyvind Sandbakk en modell der skole og idrett samarbeider tett for å skape mer aktivitet, bedre læring og sterkere fellesskap. Et slikt samarbeid vil gi alle barn og unge mulighet til å drive idrett uavhengig av bakgrunn, det vil styrke undervisningen og bidra til folkehelsen. Samtidig kan det avlaste og supplere det frivillige arbeidet som i dag er ryggraden i norsk idrett. Dette er ikke bare en modell for idrettens framtid, det er en investering som vil gi ringvirkninger for samfunnet langt utover klasserommet og idrettsbanen.
